Av Julie Brundtland
– Min mor hadde en forståelse av komplekse sammenhenger i finans, som de fleste mennesker ikke en gang kan begynne å forstå. Dette var grunnen til at hun ble drept, et steg foran hennes lands institusjoner som ikke var kritiske til de politiske lederne.
Utsagnet kommer fra Matthew Caruana Galizia, som opplevde hans gravejournalistiske heltinne og mor bli myrdet fordi hun ble for farlig for makteliten i Malta. Daphne Caruana Galiza døde av en bilbombe. Hun hadde blant mange andre avsløringer vist at statsministerens kone hadde gjemt unna skattepenger i Panama.
Sønnen, som også er gravejournalist bodde i et hjem hvor trusler ikke var uvanlig. Døren til huset ble satt på fyr flere ganger; en gang etter en undersøkelse av en narkotikasmugler og en annen gang av nynazister. Matthew kunne som liten ta opp telefonrøret og høre voksne skrike trusler inn i barneøret hans.
SKUP konferansens åpningssesjon har tittel «Målskive: Journalist» og handler om drepte journalister i Europa. Tall fra Reportere uten grenser viser at 65 reportere og mediefolk ble drept på jobb i år.
Den tyrkiske aktivisten og redaktøren Gurkan Ozturan har blitt motarbeidet av staten på alle tenkelige måter, men sier det eneste som kan stoppe han fra å publisere er om de kutter av strømmen.
– Jeg har vært daglig leder i fire år i Dokuz8Haber og har opplevd haugevis av trusler og sensur. De har blokket twitteren min, blokkert nettsiden til avisen av IT-departementet. Lokalene våre har blitt stengt og de har frosset bankkontoene mine. Men vi fortsetter. Vi har et stort nettverk av motiverte personer. Nå har vi fordoblet oss i borgerjournalister og har større tilgjengelighet for leserne.
De siste årene har det vært et stort «crackdown» på media. NGO medier har fått statlige eiere. Nå er det kun tre av 2000 mediekanaler i Tyrkia som ikke er kontrollert av staten.
Pavla Holocova er kollega av Jan Kuciak, den myrdede slovakiske gravejournalisten som ble skutt med sin kjæreste i deres leilighet. Drapene skapte reaksjoner langt utover grensene til slovakia. Nå hedrer Pavla kollegaens død ved å fullføre hans undersøkende prosjekt.
– Det gir ikke mening at han ble drept på det tidspunktet. Han hadde samlet dokumenter og satt dem sammen for å lage en historie. Den risikable delen, å innhente kommentarer ble aldri satt i gang, fordi han ble drept.
Det akademiske alibi på scenen, Knut Olav Åmås kom med sine gjennomtenkte analyser av gravejournalisters arbeidssituasjon i Europa.
– Det skjer skremmende ting i en mer autoritær retning i lovende, nylig utformede demokratier. Land som Ungarn og Polen viser sprekker i fasaden. Vi ser økende populisme, angrep på journalistikk og institusjoner. Vi har en krise i det at publikum ikke tror oss. At vi er elitistiske institusjoner som er koordinert med den politiske eliten, som i en konspirasjonsteori. Falske nyheter og netthat. Samtidig som nettgigantene går lengre bort fra redaksjonelle medier til mer alternative sider.
På slutten av diskusjonen løftet Hege Moe Eriksen spørsmålet: «Hva skal vi gjøre? Og hva kan vi gjøre sammen?» Det kom et kontakt svar fra Pavla:
– Vi trenger å dele. Historiene våre er bevis. Hvis vi vil endre samfunnet må vi dele informasjonen vi har.
Gurkan Ozturan stemte i:
– Vi trenger transnasjonalisme slik at sannheten kommer ut. Da et universitet i Tyrkia ble raidet og elevene slengt ut på gaten greide vi gjennom video og kommentarer og dele det med internasjonale journalister. Det skapte et ekstra lag med sikkerhet for oss.
