Det er oppskriften bak en av fjorårets mest spektakulære gravesaker.
To uidentifiserte våtdrakter ble utgangspunktet for tre måneders grundig journalistisk gravearbeid som ledet til opprullingen av tragisk historie om mennesker som er drevet på flukt. Saken er en av de heteste kandidatene til årets Skup-pris.
– Det var en veldig spesiell sak å jobbe med. Researchen ledet oss lenger og lenger ned i en desperat situasjon for flyktninger – ikke bare for de i Europa, men også de som befinner seg i leirer i nabolandene til Syria, forteller journalist Anders Fjellberg.
Han på Skup-konferansen for å fortelle om hvordan han og fotograf Tomm W. Christiansen jobbet med saken for Dagbladets Magasin.
Det hele begynte i januar i fjor da Fjellberg og Christiansen kom over en lokalavis-notis som fortalte at det var funnet knokkel-rester i en våtdrakt i fjæra i Lista, like utenfor Kristiansand. Hvem var personen i våtdrakten? Liket hadde ligget altfor lenge i sjøen til at det var noe særlig å undersøke. Kanskje var det illegale immigranter? Politiet sto helt uten spor – bortsett fra våtdrakten.
Etter at Kripos videresendte DNA-prøver til Interpol ble det oppdaget at et tilsvarende våtdrakt-lik i var funnet i en by helt nord i Nederland et par måneder tidligere. Ettersom det er umulig å beregne hvor fort forråtnelsesprosessen skjer når personen ligger i våtdrakt kunne verken norske eller nederlandske krimteknikere fastslå hvor lenge personene hadde ligget i sjøen.
Men utover en Dagbladet-sak, genererte saken liten oppmerksomhet. Men Fjellberg tenkte det måtte ligge mer her.
– Det første jeg tenkte da jeg leste saken i Dagbladet, var at her finnes det en nyhetssak som er mye større enn bare et par tusen tegn, sier Fjellberg. Han forklarer:
– Utgangspunktet var jo kjempespennende. Her hadde vi to lik som ingen visste hvem var. Var det sånn at det drev lik inn til Norge? Her lå det en historie, tenkte jeg.
Fjellberg fikk bekreftet mistanken da det ble klart at draktene var kjøpt i den franske byen Calais noen uker tidligere. Politiets teori var at de to omkomne var flyktninger på vei til England fra Frankrike. Men hvem? En flyktning hadde vel også familie som var bekymret.
– Det var først og fremst ønsket om å gi familien et svar som drev oss, forteller Fjellberg.
Dermed reiste Fjellberg og Christiansen til Calais, for å finne en person de ikke visste hvem var i den beryktede flyktningleiren som på folkemunne er kjent som "Jungelen”.
– Vi måtte selge inn ideen som en reportasje fra Calais. Vi kunne ikke bare pitche inn at vi skulle reiste til Calais og løse et mysterium som ikke politiet greide å løse, forklarer Fjellberg.
Illegale flyktninger fra hele verden bor i leiren. Dette er siste stoppested for flyktninger som vil komme seg til Storbritannia – koste hva det koste vil. Men de fleste må bli, med livet på vent. Her er det fullt av knuste drømmer, og ”Jungelen” ble i seg selv en vesentlig del av reportasjen.
– Vi ble møtt av en katastrofe i miniatyr. Om lag 2000 mennesker levde i telt som de hadde laget selv av det de kunne finne.
De to norske journalistene hadde hellet med seg. Da de oppsøkte butikken der våtdrakten var kjøpt viste det seg at kvinnen bak disken kjente historien om våtdrakt-personen godt.
– Hun hadde vært på jobb dagen den ble solgt. Vi følte vi hadde truffet blink på første skudd, sier Fjellberg. Men optimismen svant fort hen.
– I løpet av de tre første dagene forstod vi raskt at her kommer vi ikke i mål.
De ga seg ikke. Fjellberg og Christensen benyttet seg flittig av Facebook og sosiale medier for å lete etter den
– Den beste måten å finne noen du ikke vet hvem er, er å la så mange som mulig vite at du leter etter dem. Du må snakke med alle, og være grundig med å systematisere informasjonen og kontaktene du får. Det er vanskelig, men det aller viktigste er å ikke gi opp, sier han.
Gjennom å snakke med flyktninger i leiren fant de to journalistene ut at det fantes Facebook-grupper for afghanske flyktninger. Kanskje noen her ville kjenne igjen historien om våtdrakten? Fjellberg og Christensen var optimistiske.
– Du må ha flaks. Men det viktigste er å legge opp til at du kan ha flaks, sier Fjellberg.
– Vi benyttet oss av helt tradisjonelle journalistiske hjelpemidler. Vi gjorde grundig forarbeid. Det var ikke noe hokus pokus – vi snakket med folk.
De traff blink, og kom i kontakt med en familie som savnet sønnen, 22 år gamle Mouaz Al Balkhi. Informasjonen om Mouaz stemte overens med historien om den døde i våtdrakten. Men fortsatt var det mange usikre momenter, og de kunne ikke si med sikkerhet at det virkelig var Mouaz som var funnet død.
– Et kanskje er ikke nok når du har ventet på å høre fra sønnen din i flere måneder. Vi måtte være sikre, sier Fjellberg.
Dermed gikk de omveien om en nokså utradisjonell journalistisk metode: DNA-testing. Fjellberg og Christensen satte seg på flyet til Jordan for å hente DNA fra familien til Mouaz slik at de kunne sammenligne det med liket som var funnet i fjæra. Men hvordan gjør man en DNA-test, egentlig? Det hadde ingen av de norske journalistene erfaring med.
– Vi googlet ”how to do a DNA-test”, forteller Fjellberg.
På vei hjem kom Fjellberg på at han ikke visste hvordan man oppbevarer DNA-prøver. Han la én i kjøleskapet, og én i romtemperatur – og håpet på det beste. Det gikk fint, men dessverre viste det seg at prøvene var negative. Flere tester måtte til. Dessuten skulle den andre våtdraktkledte personen også identifiseres.
– Det begynte å bli en forholdsvis dyr reportasje for Dagbladet.
Heldigvis fikk journalistene klarsignal fra redaksjonen om å fortsette jakten – uansett kostnad.
– Vi fikk beskjed om å reise hvor enn vi måtte, bare vi fikk løst saken.
Dermed fortsatte identitetsjakten. Etter flere flyturer, og flere runder med testing, fikk de endelig svar: de to uidentifiserte likene var Mouaz Al Balkhi og Shadi Omar Ka. Mysteriet var løst, og Fjellberg og Christensen hadde gitt våtdraktene et navn, en stemme og en historie.
– Nå har familien et gravsted å gå til. Bare en uke etterpå var graven dekket av blomster, forteller Fjellberg.
Våtdraktmysteriet er fortellingen om en tragisk enkeltskjebne, men også om den uholdbare situasjonen for tusenvis av mennesker som er drevet på flukt til Europa. Det begynte med en håpefull reise fra Syria til Europa, og endte tragisk på dørterskelen til England.
– Gjennom fortellingen om de syriske ungguttene ønsket vi å gi leserne vårt en bredest mulig forståelse av flyktningkrisen, og en innsikt i hva det vil si å være flyktning i dag, sier Fjellberg. Han avslutter:
– Et av spørsmålene jeg sitter igjen med etter denne saken, er om det ville tatt så lang tid å få noen identifisert om vedkommende var en fransk turist, en brite eller en nordmann. Når en flyktning blir borte, ser de bare på det som enda en flyktning. Og det har de nok av i Calais.
